Sett fra kunsnernes ståsted har det aldri vært lettere å jobbe med opera, i alle fall ikke her i Europa. De fleste europeiske nasjonalstater har en statlig opera som de finansierer. Hvert eneste sete i en operasal er subsidiert med ca. 80% og dermed kan de fleste innbyggere ta seg en tur i operaen nå og da uten å måtte skrape lommeboken tom, overstige kreditten på kredittkortet eller ta opp et lån. Dette høres kanskje overdrevet ut, men hvis du ser på bilettprisene i for eksempel England, hvor opera ikke subsidieres, skjønner du hva jeg mener. En operaoppsetning er svinedyre saker og når både utgifter og overskudd skal komme fra bilettsalg må nødvendigvis bilettetprisene bli skyhøye. Heldigvis har foretningslivet innsett at det også er reklameverdi i opera og i dag opplever alle operahus i Europa økt interesse, også fra et yngre publikum.

Før i tiden var det betraktelig vanskeligere, statlig støtte eksisterte for så vidt i gamle dager også, men “staten” eksisterte derimot ikke. Teater, musikk og opera ble finansiert av kongen eller fyrsten og det var kun snakk om bestillingsverk til spesielle anledninger som kroninger, dåp, bryllupp, store statsbesøk etc. Den kunstneriske friheten var altså temmelig begrenset. En komponist som f.eks. Handel måtte selv finansiere sine operaer, den tidens komponister fungerte med andre ord like mye som produsenter som de fungerte som kunstneriske ledere. Disse komponistene gikk ikke av veien for å ta opp dyre lån når en forestilling skulle finansieres og da som nå var det viktig å ansette de store stjernene for at de pengesterke skulle åpne lommeboken. Men realiteten var ganske anderledes for lånetakere den gangen, nåde den som gikk med underskudd!